Surpriseforlovelse! Sara & Fredrik i høstkledde Valldalen

Vi skalv nok begge to i det vi svingte inn på dagens tredje og siste location. Det var på slutten av oktober i fjor og fjelltoppene i vakre Valldal var dekket av nysnø. Solen glimtet sporadisk frem fra det tjukke skydekket og malte landskapet i magisk gull og oransje. Er planen avslørt? Vet hun?

Det var tidlig i 2021 at Fredrik inkluderte meg i det som skulle bli et episk vakkert frieri til min søster, Sara. Vi konspirerte og planla, med skrekkblandet fryd. Å holde noe hemmelig for Sara er ikke for pingler. Ikke minst når det gjelder hennes eget frieri! I retrospekt anerkjenner jeg det som en ekstremsport. Hun er nemlig hinsides misstenksom og skeptisk. Hun ser usannheter som siver ut av kjeften på folk som en kryptonittgrønn tåke, og hun kan i tillegg lukte frykten fra de av oss som våger å skrøne eller holde hemmeligheter. Vi passet derfor på å kommunisere bare når Fredrik var i et helt annet fylke, og ved å møtes etter mørkets frembrudd på parkeringsplassen ved dagligvarebutikken. Null tull.

Med dette i tankene kan du kanskje begynne å forestille deg spenningen under den 90 minutter lange bilturen til Valldal, samt de nesten to timene før siste stopp. Sara trodde at hun og Fredrik var der for å gjøre meg en gedigen tjeneste, ved å stille som modeller til nye freshe bilder til min nye hjemmeside. (Som jo på en måte ikke var løgn, og kanskje grunnen til at vi ikke ble avslørt!).

Øyeblikkene før ØYEBLIKKET. Solen trengte seg frem igjen. Høstløv hang i luften rundt oss og vinden lagde musikk i tretoppene. Jeg skalv og ristet. Trakk pusten dypt, sa it's a wrap. Fredrik sank ned på ett kne, og magi utfoldet seg.

Det der, mine damer og herrer.... ER ET OVERRASKET og lykkelig FJES! <3

Needless to say, så sa hun HJAAA! Og, hun ante _ingenting_. Så lite ante hun, at de første irrasjonelle tankene som fór gjennom hodet hennes da hun så Fredrik på ett kne var at det måtte være noe jeg hadde organisert for fotograferingen sin del, for å få autentiske bilder...

... bortsett fra det så er det smilet til Sara det jeg husker aller best fra resten av dagen. Man kunne se at jenta såvidt var i kontakt med underlaget der hun gikk, og ikke minst lettelsen! Ikke fordi det var tvil om hva svaret ville være, men Fredrik (og jeg) var nokså emosjonelt utmattet av å bære på denne store hemmeligheten at vi slapp opp som to trykkokere i bilen på vei hjem. Med kaffe to go, en stolt og hjerteblaut storesøster i baksetet og to big-day-dreamers i framsetet <3