top of page

Historien om Hjertejubelen: om å våge å la hjertet slippe til

Hei, jeg heter Nadia, og jeg er mange ting.

Først og fremst er jeg en undringsfull og undersøkende eventyrer. Det er mitt fundament som alt annet er bygget på. Jeg er her for å erfare. For å lære via prøving, feiling og justering. For å være i livets flyt, og for å nyte det livet byr på. Jeg deler dagene mine med min kjære mann og vår deilige lille sønn. Sammen bygger vi et fredlig og fleksibelt liv, med masse rom for tilstedeværelse, lek og utforsking.


Velkommen til Hjertejubelens opprinnelseshistorie.

Som de fleste historier verdt å fortelle så inneholder også denne både lys og mørke, lett og tungt, og smerte og alkymi. Det er en fortelling om å våge å la hjertet slippe til. Om død og liv, motstand og overgielse. Det er en historie jeg er så utrolig stolt av. Takk for din tid, du som leser. Jeg får ikke fortalt denne historien uten å inkludere de tunge greierne først. Du kjenner sikkert uttrykket "alle veier leder til Rom"? Slik er det ofte for meg når jeg ser i bakspeilet og backtracker mine egne veier. De leder tilbake til et barndomstraume som i stor grad har formet meg til den jeg er i dag. Da jeg var fire år døde mamma. Men ikke helt. Under fødselen av lillesøsteren min oppsto det en rekke katastrofale hendelser som ledet til hennes kliniske død. Men, de bragte henne tilbake til livet, og nettopp dét er kanskje det tristeste med denne historien. De følgende atten årene tilbragte hun i en sykeseng med et tomt blikk og en fengslet kropp. Den dag i dag kan jeg ikke med sikkerhet si om hun var inni der eller ei. Å vokse opp i en slik uvanlig situasjon preget tankene mine veldig. Døden og jeg har hatt mange samtaler. Den har slukt min fortvilelse og iakttatt min sorg. Jeg hatet døden. Var redd den. Forbannet den. Inntil de senere år da noe sakte har forandret seg mellom oss. Med sømløs overgang har jeg beveget meg fra å bebreide den for å stjele fra meg, til å takke den for påminnelsen om å virkelig LEVE fra hjertet. Sykepleier Bronnie Ware jobbet tidligere med dødssyke mennesker i siste fase av sine liv, hvor de ofte fant seg i dype samtaler sammen. De snakket om livet men oftest om døden, og om hva de angret på. Dette har hun skrevet en bok om. Vet du hva som er de top 5 tingene de døende angrer på? 1. Jeg skulle ønske jeg hadde mot til å leve mitt eget liv, og ikke det livet som ble forventet av meg 2. Jeg skulle ønske jeg ikke jobbet så hardt 3. Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å uttrykke følelsene mine

4. Jeg skulle ønske jeg holdt kontakten med vennene mine

5. Jeg skulle ønske jeg lot meg selv være lykkeligere.

💔


Memento Mori
“You could leave life right now. Let that determine what you do and say and think.” Marcus Aurelius. Meditations 2.11

Da jeg var tjueto år forandret livet seg veldig. Innenfor to små uker ble jeg uteksaminert som sykepleier og mamma fekk endelig lov til å dø, igjen. Iført bunaden min smilte jeg til kameraet, takket nei til festen og dro til sykehjemmet hvor jeg satt ved hennes side i tretten dager og fjorten netter før kroppen hennes slapp taket. Flink pike som jeg jo alltid var så startet jeg arbeidslivet både utbrent og sørgende (altfor) kort tid etterpå. Selv om jeg egentlig trivdes som sykepleier så syntes jeg det var galskap å være på jobb hele tiden og til alle døgnets tider, for så å ligge utmattet på sofaen i den lille fritiden jeg hadde. Tristhet og følelsen av meningsløshet var min understrøm, og både utbrenthet og depresjoner kom og gikk i sykluser. For hver gang ble det tydeligere at måten jeg levde livet mitt ikke var bærekraftig, uten at jeg hadde motet til å gjøre noe med det. Slik gikk årene.


På hjemmebane mente min kjære mann at speilreflekskameraet mitt var utdatert og gav meg et nytt i bursdagsgave. Det var da at fotointeressen og ferdighetene mine virkelig fikk fart på seg. Jeg merket godt hvor mye energi fotografering gav meg så jeg eksperimenterte, las det meste jeg kom over og lærte fort. Etterhvert ble jeg invitert til å forevige alle mulige mennesker og begivenheter, og mitt lille enkeltpersonsforetak ble opprettet med stolthet i 2016. I stillhet drømte jeg om å gjøre foto til mitt levebrød, men tanken på å ha valgt feil utdanning og yrke var tungt for stoltheten min å bære. I et par år jobbet jeg i full stilling og i tillegg fotograferte jeg på kvelder, sjeldne fridager og helger. Dette gikk utelukkende fordi fotograferingen gav meg så mye energi av å være i f l o w. Likevel skjedde det uunngåelige, og en ny syklus med utbrenthet smøg seg inn. Etter lang tids overveiing, og en hel del overtenking, engstelse og temming av mitt iboende imposter syndrom, så opparbeidet jeg nok gøts til å redusere sykepleierstillingen for å satse mer på drømmen. Og det gikk strålende! Jeg fikk flere oppdrag enn jeg kunne takke ja til, og følte lenge at jeg fikk i både pose og sekk med den økonomiske tryggheten av å være sykepleier på nattestid, og glede og kreativ utfoldelse som fotograf på dagtid. Likevel kom den kvelende fornemmelsen snikende etter en stund. Følelsen av å ha misset mitt stoppested, og jo lenger jeg ventet med å hoppe av desto vanskeligere ble det. Så kom 2020 med det hendelset det medbragte. En veldig merkelig tid å eksistere både som sykepleier og fotograf - ja som menneske, generelt. I løpet av det året tok jeg nok et vanskelig valg om å omfavne stillheten og luften som plutselig tvang seg inn i kalenderen, og dedikerte hele 2021 til å ønske stillheten og ubehaget velkommen inn. Jeg satte foto på vent og jobbet kun som sykepleier. På fritiden var jeg dedikert til å kultivere kontakten med hjertet mitt, for å virkelig lytte til hva det var hun så gjerne ville fortelle meg. Jeg innsåg at mye av ubehaget mitt stammet fra frykt og unnvikelse fra å ta store valg og ansvar for mitt eget liv, og at følelsene av "å møte veggen" var et symptom på at jeg ikke levde fra hjertet og i sannhet. Det var et helt utrolig utfordrende, givende, vanskelig og nydelig år som transformerte meg og livet mitt.

Buddhistisk munk og zen-meditasjonslærer Bhante Dhammadipa
Bhante Dhammadipa og meg på Nøsen

Som jeg skreiv innledningsvis så er jeg undersøkende av natur. Det viser seg, blant annet, som en umettelig nysgjerrighet og villighet til å teste ut nye ting. Jeg ville utfordre meg selv til å stå i ubehag, og spurte meg selv "hva er det verste jeg vet?". Kulde. Kulde er det verste jeg vet. Frem til da kunne jeg telle på en hand hvor mange ganger jeg hadde badet i sjøen i Norge siden jeg var barn. Så jeg bestemte meg for at gjennom hele det kommende året skulle jeg bade i sjøen hver måned. Og jeg gjorde det! Jeg kan fremdeles ikke fordra kulden, men jeg elsker hva den gjør med meg. Badeprosjektet utviklet seg raskt til at jeg hver eneste morgen i syv måneder gjennom høst, vinter og vår rullet ut av sengen og rett opp i et utendørs kulde-/isbad for 10-20 minutter med dype pust og meditasjon. Yes, jeg er en all-in eller all-out type kvinne, på godt og vondt. Og kuldeeksponering om morgenen er seriøst veien å gå for en episk start på dagen!

isbading i Ålesund på vinterstid

Jeg satt med meg selv i stillhet, hver morgen, og skrev og skrev og skrev i dagboken min (og drakk kaffe for å få igjen varmen). Jeg dro alene på en ukes yogaretreat for å lære zen-meditasjon av en buddhistisk munk ved navn Bhante Dhammadipa, og jeg gikk barføtt i skogen glisende tilbake til rare blikk fra mennesker i teknisk tøy. Jeg var MYE alene, detoxet digitalt og studerte Human Design, pranayama og shadow work. Jeg såg på meg selv, tankene mine og mønstrene mine i et nytt lys, og jeg innsåg at hele livet mitt har hjernen og skyggesidene mine som regel fått all makt til å styre showet. Jeg forsto hvor livsviktig det var for meg å fatte mot og la mitt ømme hjerte få slippe til, hvis ikke også jeg ville ha den samme anger-listen på mitt eget dødsleie en dag. Det ble krystallklart hva jeg måtte gjøre, og jeg var klar. Men så, en siste prøvelse. Uken før jeg skulle levere oppsigelsen fant jeg ut at jeg var gravid. Vi hadde hatt et ønske om å starte vår egen familie i mange år, så graviditeten var hjertelig velkommen! Men hjernen min og fornuften koblet seg på med full styrke og jeg mistet motet. Jeg spontanaborterte, og hele min verden fallt i grus der en stund. Det er en type smerte, sjelesmerte, som jeg aldri før har opplevd. Jeg gav meg selv fem dager til å bare falle sønder og sammen, gråte, være alene, være i lag, la kroppen min fysisk komme seg etter prøvelsen. Så var det rett tilbake til det lindrende isbadet og resten av mine nærende praksiser og ritualer, for å hjelpe sjelen og hjertet mitt til å hele. Det var den sjette dagen, og jeg var tilbake i min hellige morgenstund. Tung og trist. Jeg plukket opp pennen og lot det flyte i blekk og tårer. Jeg ba om veiledning og klarhet. Det rant varme tårer nedover ansiktet mitt da jeg tok verdens dypeste pust og hendene mine fant veien til brystkassen min. Det var da jeg lovet henne, mitt ømme hjerte, at jeg heretter alltid ville la henne vise vei. Universet hadde ledet meg helt frem til kanten av stupet, og alt jeg måtte gjøre var å lene meg over i fullstendig overgivelse og urokkelig tillit. Jeg mønstret akkurat nok mot i det øyeblikket det trengtes, og da valget ble tatt så ble timingen riktig for meg. Jeg leverte oppsigelsen min, stødig og trygg, og helt uten forbehold, og den første februar 2022 startet en ny hjerteledet hverdag med Hjertejubel i fokus.



Hjertejubel Foto handler om letthet, tilstedeværelse og lek - alle de tingene jeg så inderlig ønsket meg mer av når livet føltes trått. Hun handler om å forevige skjønnhet, og å ære de stundene som utgjør selve livet. Hun representerer det motet som kreves til å tre inn i uvissa, og til å stole på hjertets kraft.

Navnet ærer også min personlige reise, og er en påminnelse om hvordan jeg akter å leve mitt liv. Med hjertet som min veiviser, og med jubel i hjertet. ❤️


P.s - i mars samme året ble jeg gravid med vår lille skatt<3 (Det ordner seg for modige kvinnfolk).




223 visninger0 kommentarer
bottom of page